I juni 1908 fikk han stilling som bandmaster ved "2nd Argyll & Sutherland Highlanders Band" i Bloemfontein i Skottland. Her virket han i hele 19 år, og mange av hans marsjer ble komponert i denne perioden.

I 1927 ble han etter søknad overført til marinen som dirigent. Det var i Deal der skolen for utdannelse av musikere til marinen nå ligger. Dette er en liten koselig by ved kanalkysten. I 1930 fikk han tilbud om den største stillingen i engelsk militærmusikkliv, nemlig som leder av Royal Military School of Music. Men han ville heller dirigere enn administrere, og tok imot tilbudet fra marinekorpset i Plymouth som sjef der. Dette korpset var på 65 mann den gangen.

Han ble løytnant i 1927, kaptein i 1935 og major i 1942. Han gikk av med pensjon i 1944 og etter lengre sykeleie døde han den 15. mai 1945. Han overlevde med andre ord begge verdenskriger, og tross all sin gru var det disse som var årsaken til flesteparten av hans marsjer. Før vi kommer nærmere inn på disse la oss først se på hva det er som gjør at Alfords marsjer er så gode.

The Band of H.M. Royal Marines Plymouth Division
Med sin dirigent Frederick Joseph Ricketts.
(Sittende i første rekke, nr 6 fra høyre.)

Komponisten

Enhver god marsj inneholder alltid en god melodi og en god rytme. Alfords marsjer inneholder dette og mye mer. For det første er de alle preget av en sunn musiker og dyktig håndverker. Melodien er enkel og lettfattelig samtidig som den er naturlig. Dessuten typisk engelsk i grunnlaget. Den melodiske linjen er logisk gjennomarbeidet og fulgt av en naturlig harmonisk rekkefølge med fargerike modulasjoner og ikke minst en motmelodi eller kontrapunkt. Motmelodien faller så naturlig inn i sammenhengen at ofte er den like god som hovedmelodien. Oftest er denne lagt i baryton eller euphoniumstemmen. Alle de som spiller dette instrumentet i korps kan underskrive på akkurat dette.

I tillegg til dette, og som en naturlig følge av de fargerike modulasjonene, inneholder hans marsjer alltid en elegant basslinje. Instrumentasjonen er også viktig i denne sammenheng. Alford vet å bruke enkeltinstrumenter og grupper på den mest klangfulle måte, og det er ikke alltid etterslag der man er vant til det fra andre hold. Alfords høyst individuelle stil og musikalitet er det som hever hans marsjer langt over gjennomsnittet.

Historien bak marsjene

Så å si alle av hans marsjer er komponert enten til en anledning eller på grunn av en anledning.
Her følger en komplett oversikt:

The Thin Red Line.
Marsjen ble komponert på oppfordring i 1908 i løpet av hans første uke som bandmaster ved "2nd Argyll & Sutherland Highlanders Band". Marsjen er tilegnet denne bataljonen og åpner med regimentets kjenningssignal før det samme signalet kommer igjen i triodelen. Selve tittelen kommer fra et maleri fra Krimkrigen som hang i offisersmessa der bataljonen står imot et russisk angrep fra kavalleriet og fanen med den røde stripen vaier i forgrunnen.
Selv om dette er Alfords første marsj, ble den ikke utgitt før i 1925.
[Midi] by GP

Holyrood er skrevet i 1912 til minne om det berømte slottet Holyrood House i Edinburgh.
[Midi] by EA
[Midi] by GP

The Vedette er ikke så mye kjent om, men ordet "Vedette" betyr i utgangspunktet "ridende militær speider".
[Midi] by EA

Colonel Bogey.
Dette er jo blitt en verdensslager, ikke minst etter filmen "Broen over Kwai" der den var hovedmelodien. Den er komponert i 1914 og idéen kom under et parti golf der Alfords motspiller plystret den fallende tersen (B-G) som er hovedtemaet i steden for å rope "Fore". Om kvelden satt Ricketts i messa og fabulerte ved pianoet over akkurat dette lille motivet. Dermed kom den første delen av seg selv. Siden laget han midtpartiet i moll og triodelen. Det ble sagt at de forskjellige delene i marsjen er en karakteristikk av forskjellige offiserer ved regimentet, og marsjen fikk navn etter sjefen, oberst Bogey.
[Midi] (Original-versjon) by WH
[Midi] (Original-versjon) by GP
[Midi] (Arnold-versjon) by unknown

The Great Little Army.
Denne marsjen ble komponert i 1916 som et direkte svar på en uttalelse som den tyske keiser kom med til en avis at de britiske hjelpestyrker bare var en "foraktelig liten hær". (På engelsk: the contemptible little army.) Derfor gav Alford marsjen navnet "den store lille hær".
Marsjen er dedikert til John Denton Pinkstone French, britisk Field Marshall i Belgia i 1914-1915, og deretter Commander i overkommandoen i Storbritannia 1915-1918. Sir John ble en helt da han hjalp franskmennene med å drive tilbake tyskerne i det første slaget ved Marne i september 1914.
[Midi] by EA

The Middy. Denne er skrevet i 1917 i takknemlighet til alle hans landsmenn som tjenestegjorde som marinegaster. En "Middy" er en midtskipsmann. Trioen i denne marsjen har endel rytmiske likheter med "Colonel Bogey", komponert tre år tidligere, men Alfords originalitet og stilsans er ypperlig demonstrert i komposisjonen.
[Midi] by EA

On the Quarter Deck.
Ble også skrevet i 1917 og er tilegnet alle offiserer i den engelske marine. Komponisten var inspirert av Royal Navys innsats under 1. verdenskrig. Marsjen knytter seg ikke til noe spesielt skip, men "The Quarter Deck" er den engelske betegnelsen for akterutdelen av et skip (den bakerste fjerdedel). Dette er den del av fartøyet som vanligvis er reservert offiserene. Det er her alle mottakelser og seremonielle parader finner sted, og også her flagget blir heist hver morgen klokken 8. Når man skal stige på "quarter deck" skal man saluttere.
[Midi] by EA

Voice of the Guns.
Nok en marsj fra første verdenskrig skrevet mens England og Frankrike sto i hard kamp med Tyskland.
Den er skrevet til ære for The Royal Artillery. Alfords tro på alliert seier reflekteres i marsjens modulasjon fra moll.
[Midi] by EA

Tha Vanished Army.
Denne marsjen med undertittelen "They Never Die" ble til i 1915 etter at Alfords regiment hadde deltatt i innmarsjen i Paris med store tap, mange av Alfords tidligere korpsmedlemmer omkom. Marsjen er tilegnet de første 100.000 som falt i første verdenskrig. Dette er en programmarsj der hoveddelen går i moll og typisk for Alford benytter han flere sitater fra andre melodier med tilknytning til krigen. Man kan høre "It´s a long way to Tipparary" og signalet "Last Post". Stadig gjentatte signaler på mutet trompet gir marsjen et dystert preg. Triodelen som etter Alfords henvisning skal spilles langsommere har sitater fra oratoriet "Saul og David" av Händel, her er noen takter av "dødsmarsjen" flettet inn. Denne marsjen er ikke ment som gatemarsj eller ved parader, men er ifølge komponisten en "poetic march" for konsertbruk. Dette er en av hans mest uttrykksfulle marsjer, et nydelig verk fullt av Alfords melodiøse originalitet.
[Midi] by EA
[Midi] by WH
[Midi] by GP

The Cavalry of the Clouds.
Tittelen betyr noe slikt som "skyenes kavaleri". Marsjen er ment som en hyllest til den dristige og heltemodige innsatsen til "The Royal Flying Corps" som senere etter sammenslåingen med "Royal Naval Air Service" ble til "Royal Air Force".

The Mad Major.
Denne marsjen er ikke om Alford som selv ble major, men derimot tilegnet major Graham Seton Hutchinson. Han var leder for et maskingeværkompani med hvilket han utførte flere dristige gjerninger under krigen. Krigshelten ble høyt dekorert for sin innsats, så "mad" i denne forbindelse betyr vågal eller dristig.
Dette er Alfords første marsj etter første verdenskrig.
[Midi] by EA

Old Panama.
Denne marsjen ble til i 1927 etter at Alford kom til marinen og var på jordomseiling med korpset. Inspirasjonen kom etter en gjennomseiling i Panama-kanalen.
Marsjen ble utgitt i 1929.
[Midi] by EA
[Midi] by GP

Dunedin ble til under samme jordomseiling. Byen Dunedin i New Zealand er befolket av invandrere fra to skotske byer. Invandrerne kalte opp sin nye by etter de to byene de emigrerte fra, nemlig DUNdee og EDINburgh.

H.M. Jollies er kjælenavnet på britiske marinesoldater. Marsjen ble til i 1929 og er tilegnet Royal Marines tre divisjoner i Chatham, Plymouth og Portsmouth. Alford har her brukt divisjonenes trompetsignaler som skal spilles av et eget signalkorps. I marsjen hører vi først Portsmouth sitt signal og mot slutten Chatham. I tillegg til disse finnes sitater fra melodier som har med engelsk sjøliv å gjøre som for eksempel "Sailor´s Hornpipe", "Heart of Oak" (The Regimental March Past of the Royal Navy) og "A Life on the Ocean Wave" (The Regimental March of the Royal Marines).

Standard of St. George.
Denne marsjen ble komponert til paraden "Trooping the Colour" foran Buckingham Palace som foregår hvert år. Den ble skrevet i 1930 og er selvfølgelig tilegnet daværende kong George V.
St. George har vært Englands helgen helt fra Edward III´s tid, og marsjen henspeiler til Englands flagg. Landets første flagg var et rødt kors på hvit bunn, og skal ha blitt til ved at St. George dyppet sin lange lanse i dragens blod og tegnet et rødt kors på et hvitt skjold.
I annen del av marsjen er det mulig å kjenne igjen velkjente "Home, sweet home".
[Midi] by EA
[Midi] by GP

By Land and Sea er en såkalt "ceremonial slow march" som stilmessig skiller seg litt fra Ricketts andre marsjer. Tilegnet "Royal Marine Plymouth Division", og ble første gang fremført i juni 1937.

Army of the Nile.
Denne heroisk klingende marsjen ble komponert tidlig i 1941 etter at general Wavell hadde seiret i store slag mot tyskerne i Egypt og Libya samme år. Regimentets kjenningssignal forekommer i triodelen.
[Midi] by EA
[Midi] by GP

Eagle Squadron er Alfords siste komposisjon fra 1942. Når man sammenlikner denne marsjen med hans aller første, Thin Red Line fra 1908, så er det den samme elegante komponist som går igjen. Marsjen er tilegnet amerikanske flygere som kom til England under krigen. Eagle Squadron fra den andre verdenskrig besto nettopp av amerikanske piloter som fløy for britenes eget RAF i 1940, et år før USA kom inn i krigen. Denne marsjen er preget av moll og inneholder en rekke sitater av amerikanske melodier. Man kan blant annet høre "The Star Spangled Banner", foruten britiske "Rule Britannia". Denne marsjen peker seg litt ut fra de andre med temmelig uortodokse toneartsskifter.
[Midi-fil] (Triodelen mangler) by KH

Colonel Bogey on Parade
Foruten de overnevnte 18 marsjene har komponisten dessuten laget et potpourri over sine marsjkomposisjoner. "Colonel Bogey on Parade" ble til i 1933, og Alford fortalte at han hadde stor moro av å lage denne fantasien over flere av sine egne marsjer på den måten at familien plystret temaer mens "far sjøl" satt ved pianoet og satte det hele sammen. Her bruker han temaer fra forskjellige marsjer om hverandre, et tema mot et annet osv. Hovedmønstret er Colonel Bogey som i første del kommer inn i de andre marsjene, mens i siste del er det de andre marsjene som kommer inn i Colonel Bogey. Vi finner også en original marsj i fantasien som heter "The Smithy". Den skal enten plystres eller spilles på piccolofløyte. Dette temaet hørte Alford en stallgutt i Sør-Afrika plystre mens han striglet hester.

I tillegg til marsjer komponerte Alford et par valser og overtyrer samt en del solostykker for blant annet xylofon ("The Two Imps" og "Mac and Mac"). I tillegg til dette har han en rekke arrangementer av klassisk musikk for korps. Selv bekjente han at det var nettopp denne musikken som lå hans hjerte nærmest, men det er marsjene som har gjort hans navn udødelig.